Index - Meg - Blogg - Gjestebok - Linker
|
Denne siden kommer til å oppdateres fortløpende med fakta om meg. Meny Raske fakta om meg Begynnelsen på livet mitt Raske fakta om meg
Begynnelsen på livet mitt (denne teksten her er skrevet av mamma) Ikke alle dyr får en like hyggelig start på livet. Dessverre er Lurifacks et av disse dyrene. Lurifacks begynte livet sitt på samme måte som alle andre. Etter det jeg har skjønt var han en del av et avelsprogram for å få frem løvehode kaniner, jeg regner med at dette er grunnen til at han er blandning av så mange raser. Men dessverre hadde Lurifacks en del feil, og var sikkert da i følge oppdretter ikke verdt å spare Jeg kan dessverre ikke svare på hvor han bodde før eller hvordan han ble behandlet der, alt jeg vet er det jeg ble fortalt av de i dyrebutikken. Men en ting er i alle fall ganske klart, han ble tatt alt for tidelig fra moren sin, og i følge dyrebutikken var han kun 5uker når vi tok ham med hjem (og han skulle vist allerede ha vært en uke hos dem). Men la oss nå begynne: Noen dager etter at Buster, den første kaninen min, døde dro moren min, helsøsteren min og jeg ut for å skaffe en ny kanin. En av hovedgrunnene var nok at noen begynte å bli lei det at jeg gråt så mye. Vi var innom mange dyrebutikker, men jeg fant ikke en eneste kanin jeg ville ha. Mamma hadde faktisk allerede vært rundt en tur og lett etter en ny kanin som ville passe; en som liknet på Buster. Men jeg fant ingen kanin jeg ville ha, heller ikke den mamma hadde plukket ut, ingen ting kunne erstatte Buster. Men så ble det nå til at vi til slutt dro til Liertoppen Handlesenter. Der kommenterte mamma er rart marsvin som hun lo godt av. ”Men mamma det er jo en kanin!” sa jeg og satt meg ned for å kikke litt nærmere på den (det bør vel kanskje nevnes at løvehode kaniner ikke var vanlige i handelen før). Han slikket meg på fingrene og jeg var helt solgt, han var så liten og søt og fin. Jeg fikk lov til å holde ham, og fikk enda mer lyst til å ta ham med hjem. Så det hele endte med at mamma løp for å ta ut penger mens jeg sto igjen med Lurifacks på armen (for med en gang jeg så ham viste jeg at det var det han skulle hete). Han som sto bak disken fortalte meg litt om Lurifacks, hvor gammel han var, hvor han kom fra, at han hadde en søster osv. jeg mener også at han ga meg en lapp med litt informasjon om ham, men hvor denne lappen er nå vet jeg ikke. Da vi kom hjem bestemte vi oss for å dusje ham ettersom han var ganske skitten og rufsete. Og synet som møtte oss når all pelsen var våt og klistret til huden hans kommer jeg aldri til å glemme: Han var så tynn at absolutt alle beina i kroppen hans var synlige og øynene hans bulet minst 1cm ut fra hodet hans. Et eksempel som kanskje kan illustrere litt bedre: Vi kunne telle absolutt alle ribbeina og ryggvirvlene hans uten problemer kun ved å se på ham. Jeg var da 11år og kunne da ikke gjøre annet enn å sette meg ned å gråte… Men hva var det som var i veien med Lurifacks? Som sagt ble han tatt alt for tidlig fra moren, og da mener jeg ALT for tidelig. Problemet til Lurifacks var nemlig at han ikke hadde lært å spise. Den vesle tassen min hadde kun overlevd ved å sutte i seg vann fra vannflasken sin stakkars… Så da begynte kampen for å få Lurifacks på beina. Mamma og mange av hennes venninner var sikker på at han ikke skulle klare det, vi (meg og helsøsteren min) fikk ikke vite noe om dette, men jeg har fått høre det nå noen år senere. Jeg var hos Lurifacks konstant og passet på ham hele tiden, og han var alltid å finne på armen min. Resten av ferien var jeg kun hjemme for å ta meg av det vesle nurket mitt. For å få i ham mat la jeg ham på ryggen og dytte i han bitte små gulrøtter fra Kolonihaven vår. Jeg husker ikke nå hva som fikk meg til å legge ham på ryggen til å begynne med, men jeg tror det bare falt seg veldig naturlig En ting som er litt morsomt i denne sammenheng er at Lurifacks alltid nektet å spise noe før jeg hadde smakt på det. Ny mat var han veldig skeptisk til, men så fort jeg hadde smakt da var alt helt greit. En artig episode som handler om dette var da Lurifacks skulle smake på en saltstein for første gang: Jeg smakte som vanlig først, og for alle som ikke har smakt på en saltstein enda er det ikke å anbefale, noe som smakte helt grusomt. Jeg fikk tak i vannflaska til Lurifacks og skrudde av lokket og begynte å drikke for å få skyldt bort smaken. Så nå hver gang Lurifacks har en saltstein slikker han forsiktig borti den før han begynner å drikke febrilsk fra vannflaska. Lurifacks og jeg ble veldig sterkt knyttet til hverandre gjennom denne perioden, noe vi er vi fortsatt. Når det er noe i veien med Lurifacks merker jeg det som regel med en gang, og omvendt (han har det med å høre litt bedre etter når jeg er syk). Det har til og med forekommet at vi har lidd av den samme sykdommen samtidig. Hvordan det gikk med Lurifacks? Jo han lever nå i beste velgående, til tross for alle negative forventninger, og han er nå en velfødd kanin, med noenlunde normal vekt. Men nåde den som røer matskåla hans mens han ser på. Lurifacks som liten: 
Baby Lurifacks etter en dusj: 
|
© Brachypelma.org etter Åndsverksloven